OM SMERTE OG FLYT I LIVET

Utfordringer som skaper smerte er en del av livet,

om det er fysisk, mentalt, emosjonelt eller spirituelt. Alle opplever smerte minst en gang i livet, også vi som hjelper andre.

Vi kan ikke flykte fra smerten, men ved bevisst kunnskap og tilstedeværelse kan vi møte og anerkjenne den, og lære å leve med den uten å bli overveldet.

Å snakke om smerte og å ha en mening om smerte er utfordrende

Da jeg begynte å ha kurs og snakke høyt om smerte, slo det meg hvor sårbart dette temaet er for mange. Hvor lett det er å tråkke noen på tærne når dette temaet kommer opp. Særlig når det gjelder mental og emosjonell smerte.

Det som virkelig fikk meg til å våkne, var å bli klar over hvor mange som opplever sin smerte som noe privat. Som om smerten er en stor og viktig del av dem selv og deres identitet.

Å endre på deres bilde av smerten blir som å endre på deres bilde av dem selv.

Å snakke om smerten blir som å snakke om dem selv. Noe du ikke kan uten at du har fått tillatelse, og selv da må du gå veldig varsomt frem.

«Min smerte»

Selvsagt er det vi selv som opplever vår smerte. Vi eier det vi opplever ved å ha den der.

Den følger med oss og er der i våre liv.

Men er den en del av oss?

Og er den egentlig så privat?

Sagt på en annen måte; er smerten en del av oss eller noe vi opplever?

Smerten skal ha oppmerksomhet, men den skal ikke ta all plassen.

Smerten er der for å fortelle oss noe viktig om oss og hva vi trenger. Den er en stemme som gir et signal om at noe trenger å endres. Dens oppgave har aldri vært å plage oss.

Når den blir intens er det fordi vi har ignorert de små signalene, som vil fortelle oss at noe må endres i våre liv.

Hva trenger smerten?

Smerten verker og tar plass, selv når vi prøver å skyve den bort.

Smerten er som et lite barn som har det vondt. Jo mer vi overser hva den, prøver å skyve den bort, jo verre blir den.

For å hjelpe barnet må vi se det, lytte og forholde oss til hva barnet trenger for å få det bedre.

Først når vi begynner å forholde oss til smerten som noe vi kan studere, som vil fortelle oss noe og vi skjønner hva det trenger, kan vi heles.

Å ha smerte i livet er ingen skam.

Det er ingen skam å ha smerter. Vi er ikke dum, selv om vi ikke har lyttet til dem. Det er vår indre redsel for å bli avvist som ofte kommer til utrykk når vi forsøker å skjule at du har det vondt.

«Vi gjør alt vi kan for å bli kvitt den, men nekter samtidig å g slipp på den».

Mange av oss gjør alt vi kan for å ignorere smertene, eller vi lar dem ta all vår oppmerksomhet.

Begge deler er å dyrke smerten!

Går vi til legen med en brukket arm eller et verkende ytre sår, vil vi fortelle hva som har skjedd og både vi og legen vil se på skaden med et blikk som sier “her er noe som trenger hjelp til å leges, da må vi undersøke det, stelle det og gi det omsorg og støtte så det får tid til å gro”.

Og vi blir kjempeglade når armen er helet og såret er grodd.

Har vi indre smerter prøver vi ofte å gjemme dem for andre, også overfor legen. Kanskje vi forteller at vi har det vondt, men sjelden blir såret undersøkt, og ingen spør hva som faktisk gjør at det er der. Selv om vi ofte har laget oss en historiefortelling om hva det handler om.

Kanskje blir vi tilbudt en pille så smerten kan tie stille og ikke plage oss sånn. Etter en tid virker ikke pillen, og vi trenger mer for å dempe smerten, fordi smerten vil bruke mer og mer kraft på å komme til ordet, bli sett og lyttet til.

Det blir til et stort, verkende indre sår. Akkurat som med ytre sår blir det betennelse når vi overser den indre smerten, og det blir kronisk. Den gir seg først når vi begynner å ta den på alvor.

Å gi smerten tid og kjærlighet.

Det i seg selv kan også oppleves som svært smertefullt. Fordi, som jeg beskrev, det er så sårbart og privat.

Så, for å klare det trenger du støtte og hjelp av noen som forstår, lytter og ser både deg og smerten.

Noen som forstår at smerten er der av en grunn, at den vil fortelle deg noe og ønsker at du skal gi den det den trenger.

Når du begynner å se, kjenne og lytte til smerten vil den begynne å gi slipp. Ved å gi den tid, stell og mulighet til å gro vil den heles. Kanskje med noen arr, men uten store sår.

Dette må skje varsomt og med masse kjærlighet.

Det er lite smart å åpne byllen og la det stå til. Vi må stikke med en tynn nål slik at det kan sive ut litt og litt, til trykket letter. Ellers blir det som en sprutende vulkan, som kan ødelegge enda mer på veien og vi må bruke lang tid på å reparere skadene. 

Noen ganger er sårene så dype at de aldri kan bli helt borte.

Noen ganger kan vi ikke unngå nye sår, store arr og andre synlige bevis på smerten har vært der.

Men med godt stell, omsorg og kjærlighet vil vi kunne leve gode dager med våre arr. Og de dagene da vi kjenner det verker, vil vi vite at i dag trenger jeg å være litt ekstra oppmerksom og god mot meg selv, uten at vi blir overveldet. 

Empati, omsorg og støtte er viktige ressurser.

Det gir oss kapasitet til å være med det vonde uten å overveldes.

Når andre har det vondt, vil de fleste av oss gi av vår omsorg og støtte.

Når vi selv har det vondt er det like viktig å ta imot andres omsorg og støtte.

Enda en åpenbaring jeg har hatt i dette arbeidet er hvor vanskelig det er for mange å ta imot støtte og omsorg. Selv om de ønsker det, så klarer de ikke akseptere at andre ønsker å være der for dem. Det er ofte en del av smerten, som ofte handler om et avvist lite barn inni oss selv.

Min invitasjon til alle som har smerter er å se det lille «smertebarnet». Ha medfølelse med det og gi det pleie, trøst og støtte det i sin healingsprosess. Når vi trenger hjelp til oppgaven, be om det. Da viser du smerten at du har både kjærlighet og omsorg for det.

Ta gjerne kontakt for en gratis samtale om du ønsker å høre om og hvordan jeg kan hjelpe deg https://booking.konfidens.no/linevivianlyng

#Omsorg #støtte

#Kjærlighet #nærhet

#Tillit #trøst

#Empati #inkludering

#Omfavnelse #oppmerksomhet

#hjelp #integrering #flyt

Inkludering av seg selv

Mennesket i sirkelen – i trenger hverandre