Somatic Experiencing traumeterapi 

Er en helhetlig, nevrobiologisk og kroppsorientert metode  for heling av sjokk, stress og traumer. 

Metoden hjelper deg å regulere det autonome nervesystemet som er over eller underaktivert etter en eller flere traumatisk(e) hendelse(r), slik at kan heles og komme tilbake til indre ro og harmoni . 

SE ble i utgangspunktet skapt for å hjelpe mennesker med PTSD og sårene etter emosjonelle og tidlige utvikling og generasjons traumer. I dag er metoden en av de mest brukte tilnærmingene til heling av traumer, brukt av profesjonelle terapeuter over hele verden. 

Metoden er mitt viktigste verktøy når jeg jobber med mennesker der alvorlig stress, spenninger og ubalanserte emosjoner er en utfordring. 

Det handler om å skape trygghet og stabilitet i et langsomt tempo, slik at du kan orentere deg tilbake til det som er her og nå. Slik kan en ny mening med livet ditt og det som har skjedd med deg oppstå. En mening som handler om håp og glede. 

Ressursene og muligheten til å heles finnes hos deg.

Når vi utsettes for plutselige hendelser, som ulykker, alvorlig sykdom, overgrep  eller andre store belastninger over tid går nervesystemet i høyaktivt beredskap, som igjen gjør at vi ikke fungerer som vi ønsker fysisk, mentalt eller emosjonelt. 

SE kan være nøkkelen til å transformere dette slik at du får et stabilt og balansert nervesystem, som har kapasitet til å håndtere alvorlig stress uten å overveldes. 

SE har fokus på indre oppmerksomhet og det som skjer i kroppen. Denne måten å forholde seg til mennesker har metoden til felles med Yoga, Tai Chi, Qigong, Alexander og Felden Kranz og andre tradisjonelle metoder. 

Til forskjell fra mange av disse metodene tilbyr SE presise teorier og teknikker, som hjelper oss til å forstå de prosessene som skjer; både de merkbart mentale, emosjonelle og fysiske effektene, og den flyten og dissosiasjonen som kan oppstå når de traumatiske minnene kommer opp.

 I behandlings verdenen har det lenge hersket en overbevisning om at traumer er uhelbredelig, at det er en kronisk tilstand som ikke kan endres. I SE - Somatic Experiencing jobber vi med motsatt overbevisning; at traumetilstander er fullt mulig å komme ut av. 

“Traumer er ikke det som har hendt oss. Det er minnet som sitter fast i kroppen og terroriserer oss. Men det trenger ikke være en "livs-setning". - Peter A. Levine, skaperen av SE

Med det mener han at vi kan bli fri,  heldigvis! Traumer kan heles. Det er ingen kronisk sykdom, et fødselsmerke eller stempel som ikke kan fjernes.

Det er håp og det er mulig å komme tilbake til trygghet  og glede, fordi kropp og sjel har en UNIK evne til å hele seg selv, og det skjer når du får riktig støtte og hjelp. 

Sagt på den aller enkleste måten, så er å være traumatisert å mangle indre ro og trygghet. 

Hva er traumer: Stress, spenninger, sorg og smerter er ofte et resultat av tidligere svært stressende og traumatiske hendelser, som påvirker oss både fysisk, psykisk, emosjonelt, mentalt og sjelelig.

Noen har opplevd tøffe ting som ulykker, overgrep, vold eller mobbing. Andre har hatt fine liv, men var kanskje mye syk som barn, har vært gjennom flere operasjoner der de er lagt i narkose osv

Det traumatiske trenger imidlertid ikke være en dramatisk hendelse. Det kan være påvirkning fra vi var et foster eller hvordan vi sanset  verden omkring oss som barn. Det kan endatil komme fra våre forfedre og verden omkring oss. 

Både reaksjonene og årsakene til traume kan være mange, og trenger slett ikke være store, dramatiske hendelser. Mennesker, og også dyr, kan blir traumatisert i alle situasjoner og hendelser der vi ikke får fullført vår fight, flight eller freeze. 

Ikke alle som utsettes for traumatiske hendelser blir traumatisert. Det kommer nemlig an på hvilken hjelp du fikk til å forstå at det ikke lenger er farlig, og det høyaktive nervesystemet fikk tid til å gå tilbake til resiliens, eller ro og balanse. 

Traumer er med andre ord det kroppslige og sjelelige minnet som plager oss, og skaper alle de reaksjonene, tankene, følelsene og sensasjonene som beskrevet over. Det er slett ikke alltid vi vet hva det er og hvorfor det skjer. 

Å være traumatisert er en tilstand der nervesystemet, og resten av ditt biologiske, mentale og emosjonelle system er i ubalanse. Ofte utløst av tidligere hendelser i livet, men det kan også komme fra dine forfedre eller omgivelsene. Dette kalles generasjons og/eller kollektive traumer. 

“Å være traumatisert”, betyr at kroppen er i en kronisk tilstand av bevisst eller ubevisst frykt.  Nervesystemet, hjernen og alle sanseorganene har ikke " forstått" at faren er over.  

Kroppen trenger å erfare at det som skapte frykt er borte, at du er trygg og kan gi slipp på den aktsomheten som du trengte da du var i fare før den føler seg trygg igjen, selv om du veldig godt skjønner det med hodet. 

Når vi er i fare er det naturlig for oss å løpe vekk, kjempe mot eller gjemme oss så vi ikke blir skadet.

Når dette ikke er mulig og vi ikke får hjelp til å forstå at faren er over kan vi bli traumatisert. Opplevelsen setter seg fast i kropp og sinn og skaper en tilstand av å være i evig beredskap. Også kalt "fight, flight, freeze" tilstand.

Traumereaksjoner utløses av det som skjer i kropp og sjel etter en traumatisk hendelse, og gjør at du reagerer som du gjør. 

Alt i kroppen vår trenger energi for å fungere, f eks at hjertet skal slå, blodet flyte, pusten beveges rundt osv osv. Når vi er traumatisert blokkeres denne flyten. Dette kan merkes med en følelse av å ikke få puste skikkelig, at det er noe som sitter fast i halsen, klump i magen, tankekjør, søvnløshet, sterk hodepine, uforklarlige smerter  mm. Når dette blir kronisk kan det igjen skape alvorlig sykdom, som astma, hjerteflimmer, blodpropp mm, samt at vi skader oss lettere fordi vi mister den evnen til bevisst oppmerksomhet som et balansert kroppslig system har. Dete kaller vi i SE "å miste orienteringen", og er et klart tegn på alorlig stress. 

Når du mister orienteringen - loss of connection - disconnection, skaper det en følelse av utrygghet, ustabilitet og redsel for å bli angrepet. Kroppen tror fremdeles den er i fare, selv om den reelle faren for lengst er over og den settes i en konstant alarmberedskap, slik at du kan reagere på selv uskyldige hendelser. 

Mange forbinder traume med PTSD - Post Traumatisk Stressyndrom, (I Norge kjent som granatsjokk) Dette er en betegnelse som første gang ble brukt i forbindelse med krigsveteraner etter den 1. verdenskrig. Mennesker som har fått denne diagnosen kjennetegnes gjerne ved at de har svært mye stress i kroppen; er urolige, irritable, oppfarende og reagerer spontant og voldsomt på tilsynelatende uskyldige hendelser. 

Vi kan ha PTSD uten at disse symptomene er fremtredende i hverdagen, men reaksjonene kan komme frem når systemet vårt opplever at det blir for mye og vi føler oss presset. 

Hjerneforskningen sier om traume: Traume er en skade i hippocampus = endring i hukommelse og konsentrasjon. Jo mer stress, jo mindre er hippocampus.

Et ustabilt autonomt nervesystem er en av de hyppigste følgevirkninger hos mennesker som har vært utsatt for alvorlig belastninger. Dette kan man bl.a se hos mennesker som er utsatt for mye stress og press på jobb. “Men traumer er ingen hjerneskade i vanlig forstand, og det kan også være skader på hjernen som utløser traume. 

Stress, spenninger, sorg og smerter er alle tegn på et høyaktivt nervesystem, som ofte er et resultat av tidligere traumatisk påvirkning, som igjen påvirker oss fysisk, psykisk, emosjonelt, mentalt og sjelelig.

Traumer er med andre ord det kroppslige og sjelelige minnet som plager oss, og skaper alle de reaksjonene, tankene, følelsene og sensasjonene som beskrevet over. 

Det skjer forandringer i hjernen, nervesystemet og alle funksjoner i kroppen når vi er traumatisert. Dette skaper  indre uro og engstelse, slitenhet og utmattelse, uforklarlige smerter i kroppen, søvnvansker, tristhet, ensomhetsfølelse, nummenhet, fatique, mindreverdighetsfølelse, selvskading, selvmordstanker, hjelpeløshet, apati, følelse av å ikke høre til, manglende gledesfølelse og sexlyst mm 

 Noen tyr til rus eller oppsøker risikofylte aktiviteter for å døyve sin indre uro. De trenger rett og slett spenningen det medfører for å føle seg hel. Andre holder seg borte fra alt som kan være potensielt farlig, føler at de klarer ingenting eller blir apatiske.  

 Noen er diagnostisert med angst, depresjon, bipolar lidelse, ADHD, fibromyalgi, utmattelsessyndrom og andre lidelser. Dessverre lever vi fremdeles i en verden der man ser på symptomene som enkeltstående sykdom eller tilstander, i stedet for å se på dem som nettopp symptomer på noe bakenforliggende som har hendt i livet til vedkommende.

 De fleste klarer seg relativt godt i hverdagen, når de er i aktivitet, men sliter når det blir for rolig rundt dem. Mange voksne begynner først å kjenne ordentlig på symptomene når barna har flyttet, eller de av andre grunner ikke har like travle hverdager lenger. 

Ingen mennesker i dag er født inn i en verden som er i flyt og harmoni. 

Vi er alle født inn i en verden som i seg selv er temmelig traumatisert, jfr ødeleggelse av naturen, klima, konflikter mm. Dette påvirker oss , men om vi blir traumatisert av dette avhenger av hvor robuste vi er fra fødselen og ikke minst hvilken støtte og omsorg vi har fått gjennom livet. 

Våre personlige, generasjons og kollektive traumer er vevd sammen og det kan være utfordrende å vite hva som egentlig skapte alt stresset og traume i kroppen din. 

Våre traumer kan være et resultat av hva og hvem som kom før oss, og hva som hendte med dem. Om ikke vi selv har opplevd særlig mye vondt i livet, så har våre foreldre, besteforeldre og generasjonene før oss det. Dette påvirker oss gjennom vår oppdragelse, gener og dna. I  tillegg er vi energetiske vesener og tar inn hverandres signaler på et energetisk og sjelelig nivå.  

Når vi tar med oss det før-generasjonelle og kollektive aspektet av livshistorien vår, kan det hjelpe oss å se roten til noen av det smertefulle som foregår i våre liv. Da kan vi begynne å transformere dette inn til følelser av helhet, jording, glede, tilstedeværelse og trygghet. 

Traumatisk hendelser, gjør deg ikke nødvendigvis traumatisert. Samtidig kan “uskyldige hendelser og opplevelser gjøre at du bli det. Igjen handler det om indre og ytre ressurser, som gir deg kapasitet til å takle det som skjer. 

Vi kan oppleve traumatiske ting og allikevel kunne gå videre i verden som trygge og glade mennesker. Om du har nok ressurser tilgjengelig (gode andre, tilfluktssted, hjelpemidler etc) da det skjedde,  og indre kapasitet (resiliens, motstandskraft) til å håndtere det, vil du høyst sannsynlig ikke bli traumatisert av det som skjer med deg, selv om det er veldig dramatisk.

Det har lenge vært liten forståelse i hjelpeapparatet for at det som har hendt slett ikke trenger å være en plutselig dramatisk hendelse,  krig, vold eller ulykker, for at traume kan oppstå, men at det er noe i deres livssyklus som har “skaket” balansen hos personen. 

 Heldigvis holder dette på å endre seg og mange er nå opptatt av å lære hvordan man kan hjelpe mennesker å frigjøre det terroriserende stresset som traumer er. 

Traumer kan komme av langvarig negativ påvirkning over tid og endatil komme fra våre forfedre og det kollektive feltet vi alle er en del av. 

Dette kan også ha  skjedd noe allerede i fosterlivet eller som nyfødt, som at mor var syk under svangerskapet, komplikasjoner under fødselen eller for tidlig fødsel. 

Andre har hatt fine liv, men var kanskje mye syk som barn eller har opplevd å bli alvorlig skadet. Om du har blitt lagt i narkose er det en svært sterk påvirkning på kroppen, som kan utløse alvorlige traumer. Det kan også trigge tidligere traumer. 

Det kan være mer diffuse ting, som å bli oversett eller få lite emosjonell oppmerksomhet. Det skaper traumer som gjør at vi har vansker med å stole på andre eller føle at vi hører til, som vi kaller “neglect”, separasjon eller relasjonstraumer. 

Mange har foreldre eller besteforeldre som har opplevd krig, fattigdom og annet dramatisk. Dette påvirker hele familiesystemet, ofte i flere generasjoner. 

Fall er noe av det verste som kan skje menneskekroppen, da den primære og automatiske responsen er at vi dør når vi faller. Så et fall på isen kan i mange tilfeller gjøre kroppen settes i en freeze tilstand der du blir redd for å bevege deg fritt, som igjen kan skape usikkerhet for å bevege seg ute, og tilslutt ikke tør gå alene der du ikke er helt trygg. 

Årsakene til traumer og reaksjonene kan altså være svært ulike. Så terapeuten må ha en klar forståelse av hva som skjer med personen og hva trengs for å komme tilbake til trygghet.